|
|
|
I kjølvannet av debatten omkring hva coaching er og ikke er, dukker det stadig opp personer med forskjellige tanker, meninger og synspunkter. En av de mer interessante, er i mine øyne professor i organisasjonspsykologi Paul Moxnes. Han mener at lufta nå har gått ut av hele coachingbransjen.
En bransje han for øvrig egentlig synes bare er tull. Men som han sier: «Det tør jeg ikke si, men jeg har lyst».
Bak disse dessverre korte og oppblåste tabloide utsagnene og overskriftene, står vi igjen med spørsmålene: Er coaching bare tull og tøys? Eller er det selve coachingbransjen som er tull og tøys? Eller er det hva aktørene innen coachingbransjen sier som er tull og tøys? Og hva er det da som faktisk er tull og tøys? Og er det noe som ikke er tull og tøys? Eller er det faktisk de utenfor bransjen som snakker tull og tøys?
Men la oss ta dette fra begynnelsen. Den nasjonale standardiseringskomiteen I Norge har arbeidet i over et års tid med å utvikle forslag til terminologi, å utforme krav til skolene, å fastsette hvilken kompetanse coachen skal etter gjennomført utdanning og å formulere krav til en uavhengig sertifiseringsordning. Coaching handler mye om å finne løsninger og det å «finne sæ sjæl». Men selv klarte altså coachingbransjen ingen av delene. Coachene var så uenige om hvordan de skulle definere seg selv at hele prosjektet falt i grus.
«Ironisk», synes nevnte professor Moxnes. Trøsten for de mer eller mindre oppgitte aktørene er at Moxnes samtidig påpeker at psykologer jo også er dårlige på å være sine egne psykologer.
Moxnes synes for øvrig at det skrinlagte standardforsøket uansett «ikke spiller noen rolle». Hele filosofien med standardiseringer og tester er han svært skeptisk til, og han har ikke noe tro på dette skal sikre kvalitet.
Men nå er uansett komiteen nedlagt og arbeidet lagt på is. «På nåværende tidspunkt synes ikke bransjen å være moden for å utvikle en felles standard», fastslår Standard Norge.
På spørsmål om hva uenigheten(e) besto i svarer markedsansvarlig
i Standard Norge, Britt Stokke Lønaas følgende: – Noe av det vi har brukt lang
tid på, uten å komme i mål, er å finne fram til en kort og grei definisjon av
hva coaching faktisk er.
Etter Lønaas’ oppfatning har representantene for ulike retninger i
coachingbransjen snakket forbi hverandre. Innholdet i en rekke begreper er
uklart, og man har heller ikke vært enige om målet for
standardiseringsarbeidet. – Deltakerne i komiteen har vært veldig
detaljfokuserte. Derfor tok Standard Norge beslutningen om å avslutte. Vi
har sagt til coachingbransjen at de må gjøre en jobb internt først. Så er de
hjertelig velkommen tilbake, sier Lønaas.
Bare så det er sagt: det skjer svært sjelden at Standard Norge ser seg nødt til å stoppe prosjekter.
– Det at Standard Norges initiativ til ny standard, er lagt
på is, ser jeg som et uttrykk for utfordringer i lederskap og ikke som resultat
av coaching, sier komitémedlem Jan G. Kristiansen fra Ericksson. – Komiteen
skulle ikke coache hverandre til en standard. Komiteens utfordring ble større
enn det viste seg at systemet/problemet krevde. Og da sentrale forutsetninger
ble hoppet over – kom det tilbake til oss igjen og igjen, velfortjent, sier
Kristiansen.
Hmmm … og jeg som trodde at vi glatt kunne hoppe over problemene og kun
fokusere på løsningene og de positive elementene! Atter en gang får vi
bekreftet at den såkalte løsningsfokuserte tilnærmingen ikke alltid fungerer
helt i praksis.
– Ser vi stort nok på det er det bedre lederskap samfunnet trenger, både globalt og lokalt, mens miljøklokken tikker. Og coaching har som formål å hjelpe til bedre lederskap.
Jeg får personlig litt problemer med den røde tråden her. Sammenbruddet handlet om problemer i lederskapet og ikke i coachingen sier Kristiansen Mens han samtidig sier at coaching har som formål å hjelpe til bedre lederskap. Da skjønner jeg ikke hvorfor ikke coachene kunnet coachet hverandre. Og således unngått lederskapsproblemene som førte til sammenbruddet. Forvirret? Det er i alle fall jeg blitt!
Hva var det som gikk galt da? Hvorfor klarte ikke såkalte kommunikasjonseksperter å kommunisere med hverandre? Og hva skal vi andre tro, når vi får høre «ekspertene» på coaching ikke engang klarte å bli enige om hva coaching er? Eller var det hva coaching ikke er de var uenige om? Vel, her er spørsmålene mange og svarene foreløpig få.
– Det er litt spesielt. Det er uvanlig at vi velger å bryte av et prosjekt og si «dette går ikke,» forteller Marit Sæter, infosjef i Standard Norge. Det er et nederlag for alle parter at det ikke gikk, sier hun.
Noen sentrale coachingaktører synes utfallet er «trist» og skadelig for bransjen: – Ja, det er dramatisk, sier visepresident i International Coach Federation (ICF), Anne Kari Vindenes. På spørsmål om hva hun synes om at norske coacher, som jo skal få til løsninger for andre, selv ikke klarte å finne en løsning, svare hun – Ja, det er et paradoks. Her skal vi være eksperter på løsninger og så finner vi de ikke selv.
Coach Margaret Paasche, som ledet komiteen ser også ironien og sier: – Jeg nok litt overrasket. Nettopp fordi det satt coacher der, faktisk noen av landets fremste, hadde jeg stor tro på at vi ville finne en løsning for bransjen.
Standard Norge mener problemet er at bransjen er umoden: – Coaching er en ung bransje i Norge, og vi oppdaget at den ikke er moden for å utvikle en felles standard. Det er for stor uenighet i komiteen både om innhold og arbeidsform, sier Sæter.
President i ICF Norge Lene Rønning-Arnesen raser over hvordan Standard Norge håndterte saken. – Det er skadelig at Standard Norge går ut og kaller oss umodne. Det er et hån mot bransjen.
På meg virker det som Vindenes og Paasche er i stand til å ta innover seg virkeligheten og dens harde fakta, mens presidenten i ICF later til å ha gått i forsvar og en slags tilstand av virkelighetsvegring. Angrep er åpenbart det beste forsvar.
Men det handlet ikke bare om å lage en standard. Det store stridsspørsmålet sto om å definere selve faget, bekrefter samtlige. Komiteen oppdaget at de først måtte definere hva coaching faktisk er for noe. Først må de finne ut hva de er. – Vi oppdaget også at bransjen var dårlig kjent med hverandre, forteller Lønaas fra Standard Norge. Og så snakker en om en slags felles coachingbransje i Norge?! Med slike utsagn, så burde det ikke overraske noen at en del av oss blir en smule skeptisk til både det ene og den andre.
Nå har coachingbransjen i mine øyne nærmest gått på et slags kompetansemessig isfjell og holder trolig på å synke. Selv om en del coacher og andre støttespillere forsetter å spille høyest mulig på de samme strengene som de alltid har gjort. Men nå er uttalelsene bokstavelig talt blitt strengere. Når kritikk møtes med utsagn som «et hån mot bransjen», «bygger høye murer» og «som å skyte med hagle mot en gryende bransje», så kan jeg ikke fri meg fra å sammenligne dem med musikerne på Titanic. Som jo som kjent spilte for full musikk, mens båten sank under dem.
Mens presidenten i ICF Norge raser mot Standard Norge og alle andre som er kritiske til hennes for alle praktiske formål splittede og uenige bransje, bør hun muligens bruke mer av sin tid og kompetanse til å rydde opp i egne rekker. Når jeg leser i en annonse fra en CTI-godkjent aktør at «Coaching er det mest effektive av alle utviklingsverktøy» og «… trener deg i Co-active coaching, en av de mest brukte modeller for fremragende resultater», så er det vel åpenbart at her bør en jobbe innen egne rekker og ikke bruke for mye tid på «ytre fiender» og deres begrepsbruk. Jeg kunne ha referert til mange andre annonser med tilsvarende udokumenterte og useriøse utsagn.
Jeg ser videre at atter en ny aktør innen coaching i Norge
proklamerer følgende: – Gjør som mange av Danmarks beste ledere: Anvend
Coaching Basert Ledelse og akselerer effekten av lederskapet med minimum 25
prosent.
Du skal ikke ha lest mye fag for å skjønne at dette er det reneste tøv og kun
tåpelig markedsføring. Problemet er at ikke-kompetente kjøpere lar seg blende
av slike svadautsagn. Og mange ulykker skjer jo som kjent på grunn av at
sjåførene ble blendet. Enda verre er det at interne aktører i den nå mer eller
mindre oppløste og definitivt forvirrede bransjen, prøver å gire opp og
akselerere på vei mot nye konsepter, mål og kunder. Til dem har jeg bare
følgende å si: det er ett fett hvor stor fart du har når du kjører utfor
stupet!
Til de av dere som vil ha en skikkelig gjennomgang av problemene innen den såkalte coachingbransjen, så anbefaler jeg den enkelte å lese den i mine øyne nådeløse kritikken til professor Per Lauvås og førsteamanuensis Petter Mathisen. Den finner en i siste nummer av Magma (nr. 4). Der går de som akademikere selvsagt grundig til verks i sin dissekering av coachingbransjen. Overskriften «Falske coacher – finnes de?» skulle vel tirre de fleste. Særlig burde den tirre (les: irritere) de som eventuelt er blendet eller sågar blindet av noen av de mange retningene som åpenbart finnes innenfor denne mildt sagt uoversiktlige coachingjungelen.
Overskriften min var «Coaching er bare tull og tøys».
Spørsmålet er om jeg mener det samme som professor Moxnes. For ikke eventuelt å
stå alene i mine meninger og synspunkter, så lener jeg meg glatt over på
headhunter Paul O. Olson og det han sier i en kommentar til Moxnes’ utfall: – I
verste fall er coaching kvakksalveri.
Olson er ikke enig i at coaching er tull. Men han påpeker at «noen coacher
tuller fælt». Det første og siste han sier, er jeg usedvanlig enig med ham i.
Og dermed står jeg igjen med at coaching ikke er tull og tøys. Det er faktisk
blodig alvor. Det handler rett og slett om mennesker, følelser, etikk og
kompetanse. Derfor er det bra at standardiseringsforsøket strandet. Det som
ikke er så bra, er at vi fortsatt må leve med mange dårlige og uetiske aktører
for å opprettholde bredden og mangfoldet. Det er i seg selv et paradoks, og løsningen
er trolig en kombinasjon av dyktige tilbydere og ikke minst kompetente kjøpere.
Der alle som en tar innover seg at coaching bare er en av mange mulige veier
til Rom!
En siste advarsel fra meg: Når Standard Norge og ledende bransjeaktører i fellesskap ikke klarer å finne fram til en felles standard for sertifisering av coaching, blir jo spørsmålet hvordan en kan ha tillit og tiltro til alle de amerikanske sertifikatene som florerer i markedet.
Ha derfor en orienterende og ikke minst opplysende dag.
Frode
↓↓↓Flere saker fra Blogg: Ledelse↓↓↓

Lederne i akademia må flagge retten og plikten til å ytre seg og ikke vifte med innkallinger til personalsamtaler fordi om en fagperson har provosert andre ansatte med uttalelser eller innlegg i pressen, skriver redaktør Magne Lerø.
Les mer© Ukeavisen Ledelse, Ad Fontes Medier AS 2009 – ISSN 1891-2028
TELEFON Redaksjon: 22 31 02 10 – Abonnementsservice: 22 31 03 40
Etter mange år som leder (Adm dir Telenor Financials AS, Regiondirektør Storebrand, Direktør IF, Adm dir Media Nova Communications AS, Adm dir Eldomiz AS) og de siste 7 årene som konsulent innen utvikling av mennesker og organisasjoner, opplever jeg din artikkel - og Paul Moxnes sine siste artikler - som meningsløst opptatte av å slakte en hel yrkesgruppe.
Alle de som i dag bruker en samtalepartner ift sin jobb eller andre områder, skal de oppleve etter dine artikler at det de selv opplever som virkningsfullt bare er tull og tøys? Eller det som værre er?
Har dere ikke tilstrekkelig tiltro til at de som skal beslutte, og evaluere, ulike former for utviklingstiltak i sin organisasjon - feks Coaching - selv er i stand til å vurdere kvalitet og virkning? Eller er det slik at Moxnes sitt program "Samspill og Ledelse" er det eneste rette? Jeg har da hatt ledere i samtaleprosesser som har vært med på det nevnte program, og som selv mente de ikke hadde fått effekt ut av det. Kostnadsmessig var det 3 ganger så dyrt som vår samtaleprosess.
I vår bransje finnes det dårlige utøvere, akkurat som det finnes i alle andre yrkesgrupper. Men det å skape et bilde av at hele bransjen, alle utøverne, driver med tull og tøys, eller det som farligere er, blir fullstendig meningsløst.
At standardiseringsprosessen falt sammen er jeg ikke overrasket over. Jeg har hatt tilstrekkelig innsyn i prosessen til å ikke bli overrasket. Å skulle "coache hverandre" frem til enighet er absolutt helt latterlig. Hvilken standard skulle det bli?
Min begeistring for Paul Moxnes har ikke falt etter de siste artiklene. Dog opplever jeg det som mere krevende å skulle bruke ham og hans bøker som referanspunkter i våre prosesser.
For den interesserte kjøper av coaching-tjenester er min anbefaling at du krever referanser. Sjekk disse før du går igang, vær nøye med å formulere målsettinger, vær involvert i prosessen, ha tålmodighet og utholdenhet.
Rune Frøyslie
ICF Coach
leder av ICF avd Nord-Norge
ja, ja jeg opplever at coaching som arbeidsmetode faktisk fungerer for meg og har gitt meg mye - så da så.
Forutsetningen for Frodes tankespinn er feil. Kritikken forutsetter at Coaching ikke er meningsfullt hvis man ikke finner en entydig standard eller definisjon.
At det å ha kvalifiserte samtalepartnere er effektivt er en selvfølge, og når så mange ledere opplever det som nyttig er det et mye bedre bevis enn mangelen på enhetlig standard eller definisjon. At Moxnes og andre sliter med klare definisjoner endrer ikke på dette. "Kvalifisert samtalepartner" er ikke èn entydig ting som kan defineres klart, men snarere avhengig av forskjellige situasjoner, personer, handlinger og utfordringer. Skal man finne ut om det er effektivt eller nyttig må man spørre brukerne, ikke teoretikere som har gått seg vill i definisjonsdiskusjoner.
Selvom samarbeidet i standard Norge har stanset foreløpig, sier vel ikke det noe om hvilket utbytte den enkelte kan ha av å arbeide med en profesjonell samtalepartner, dvs en coach. Det sies at ca 95% av oss er friske men bare 5% er syke. Coachene skal arbeide med den 95% friske delen av befolkningen. Det skrikes etter behov for psykologer hos de som er syke og virkelig trenger dem. Hva kan det komme av at psykologene er så opphengt i coaching bransjen, når de burde ha mer enn nok med å hjelpe dem som er "syke" og virkelig trenger dem? Er de redde for at andre aktører skal komme inn i markedet og ta kunder fra dem? Et av de etiske kravene som stilles til coacher godkjent innenfor ICF, er nettopp å være på vakt overfor folk som virkelig trenger en psykolog eller terapeut og i så fall anbefale eller henvise dem til personer som er utdannet til å ta seg av "syke" mennesker.
Mange er vi som har opplevd at det kan være godt å ha en profesjonell samtalepartner, uten at vi føler behov for en psykolog. En annen ting er kjemien mellom kunden og samtale partneren. Dette gjelder så vel for coacher som for psykologer, terapeuter og psykiatere. Ikke alle har fått den hjelpen de trenger selvom terapeuten er psykolog eller psykiater. La folk få lov til å bedømme selv. Denne bransjen hadde ikke blitt så stor hvis ikke kundene hadde opplevd at de fikk utbytte av sine samtaler. Stort sett er kundene voksne mennesker som kan vurdere og bedømme selv. Slike som Moxnes og andre, hva tror de om seg selv og derigjennom voksne oppegående mennesker som opplever å ha nytte av sine samtaler med en coach? Mener de virkelig at vanlige oppegående mennesker er dumme som ikke kan vurdere dette selv? Det sier vel mer om den enn noe annet.
En annen ting. Mange coacher har coachutdanningen som en tilleggs utdannelse i tillegg til både lang annen utdannelse og lang erfaring fra livet og yrkeslivet. Takke meg til unge nyutdannete psykologer. Jeg ble kjent med en, som var så selv god og manglet den mest elementrære livserfaring som skulle til for å kunne behandle et menneske, at det var skremmende. Men embedseksamen i psykologi fra universitet i Oslo hadde hun.
Konklusjonen min må bli: Ikke behandle fornøyde kunder som om de er dumme og ikke vet sitt eget beste. La folk få bedømme selv. Og til alle dere psykologer; hjelp alle de "syke" som trenger dere, og som vi nesten daglig leser om i avisene.
Mange interessante kommentarer og spennende debatt!
Jeg tror Coaching er blitt populært nettopp fordi vi mennesker ønsker, savner og trenger noen å snakke fortrolig med (i vår gale verden) - et menneske som virkelig kan lytte (på 3.nivå), som gir oss tilbakemelding, tenker fremtid og ikke fortid, har tid til oss (vi som er friske) og som er der for bare meg hele 100 prosent (hurra, jeg blir hørt og sett). Ja, det koster penger. Men - hvem andre er det som kan håndtere (og kjenner til) disse "verktøyene" slik en Coach kan? Mange Coacher gir også gratis "prøvetime" slik at selv kan teste (finne ut) om kjemien passer og hva dette er for noe. Dette har med selvutvikling å gjøre. Jeg tror det også har noe med å "våge være seg selv" tankegangen. Og - derigjennom få bekreftelse på sine tanker - veien til det gode liv!
Også er det jo dessverre slik at det finnes - uetiske, uerfarne, useriøse og sjarlataner i alle bransjer. Det er helt lov å være kritisk til "reddende kvakksalvere" !!
Coaching er nå blitt såpass kjent i Norge at jeg tror Næringslivet (og privatpersoner) har god kunnskap til å finne de "riktige" seriøse Coachene - hvis de vil.. Jeg følger debatten videre..
Jeg synes debatten Paul Moxnes har dratt i gang, eller kanskje han har båret mer ved til bålet, er morsom. Jeg er i mitt virke opptatt av ledelsesbasert coaching og de effekter og ikke minst de dilemmaer dette medfører. Min erfaring er at mange leder ønsker å utvikle en mer coachende lederatferd. Det er ikke lett. Det er antageligvis like vanskelig som å gå ned i vekt, når man kun ønsker det. Det kreves vilje til trening, vilje til å ta og gi feedback og ikke minst vilje til å ta konsekvensene av endring. Hvor ofte hører vi ikke, "nei det fungerte ikke", hvor kanskje den riktige uttalelsen burde være "nei denne gangen fungerte jeg ikke". På samme måte kunne Moxnes utale at ”Jeg tror ikke på Coaching”. Hadde han gjort det, ville antageligvis de fleste trukket på skuldrene.
Gjør følgene lille test dere som er foreldre med barn i skolepliktig alder: Spør barnet når det kommer hjem fra skolen; ”Har du hatt det bra på skolen i dag?” Registrer svaret og ikke minst hvor fort det kommer. Neste dag spør du; ”Hva har vært bra på skolen i dag?” Registrer svaret og ikke minst hvor fort det kommer. Hva er forskjellen? Hvis Moxnes hadde fått disse to spørsmålene, ville han kanskje ha svart; ”JA” på det første spørsmålet og ”Jeg har fyrt opp en hel yrkesgruppe av coacher, veiledere, sparringspartnere og det gir meg et pustehull i en vanlig forskningshverdag og en bekreftelse på at noen faktisk gidder å høre på.” på det siste.
Jeg synes debatten Paul Moxnes har dratt i gang, eller kanskje han har båret mer ved til bålet, er morsom. Jeg er i mitt virke opptatt av ledelsesbasert coaching og de effekter og ikke minst de dilemmaer dette medfører. Min erfaring er at mange leder ønsker å utvikle en mer coachende lederatferd. Det er ikke lett. Det er antageligvis like vanskelig som å gå ned i vekt, når man kun ønsker det. Det kreves vilje til trening, vilje til å ta og gi feedback og ikke minst vilje til å ta konsekvensene av endring. Hvor ofte hører vi ikke, "nei det fungerte ikke", hvor kanskje den riktige uttalelsen burde være "nei denne gangen fungerte jeg ikke". På samme måte kunne Moxnes utale at ”Jeg tror ikke på Coaching”. Hadde han gjort det, ville antageligvis de fleste trukket på skuldrene.
Gjør følgene lille test dere som er foreldre med barn i skolepliktig alder: Spør barnet når det kommer hjem fra skolen; ”Har du hatt det bra på skolen i dag?” Registrer svaret og ikke minst hvor fort det kommer. Neste dag spør du; ”Hva har vært bra på skolen i dag?” Registrer svaret og ikke minst hvor fort det kommer. Hva er forskjellen? Hvis Moxnes hadde fått disse to spørsmålene, ville han kanskje ha svart; ”JA” på det første spørsmålet og ”Jeg har fyrt opp en hel yrkesgruppe av coacher, veiledere, sparringspartnere og det gir meg et pustehull i en vanlig forskningshverdag og en bekreftelse på at noen faktisk gidder å høre på.” på det siste.
Jeg savner faktisk en faglig diskusjon om coaching - hevet over de enkelte trosbekjennelser. Og jeg skulle så gjerne vite hva coachene egentlig kan om psykologiske prosesser -
Standardiseringsprosessen var ikke en kollektiv flause, men kanskje et direkte resultat av at noen navngitte coacher skal ha vært direkte ufine, ubøyelige og arrogante. Standardisering bygger på respekt og kompromisser og det virket ikke som at det var mulig.
Skal vi så tro at navngitte coacher driter seg ut i Standard Norge på vegne av bransjen, men er helt annerledes når de coacher? I så fall, hva slags holdning er det uttrykk for og hva risikerer jeg som coachee hvis vi blir uenige? Man bør kunne forvente atskillig modenhet fra sin coach.
For min del synes jeg at coaching er et verdifullt bidrag, men forventer at bransjen istedenfor skittkasting klarer å ta avstand fra, ekskludere eller midlertidig suspendere utøvere som åpenbart ødelegger bransjens omdømme.
Ellers må 'friske' mennesker få lov til å kjøpe akkurat det de vil. De har til og med rett til å kjøpe tjenester som er direkte eller potensielt skadelige så lenge det foregår i åpenhet (tobakk, alkohol, risikosport).
Altså, hvorfor klarte ikke coachene i lokalene til Standard Norge en såpass enkel gruppeprosess som å lage noen definisjoner på coaching. I detaljene kan de ikke enes, det ligger liksom i sakens natur, så hvorfor gikk de den veien. Eller var det hele et forsøk fra ICF på å kidnappe en hel bransje? Hvorfor er Lene Rønning-Arnesen så sint?
Jeg registrer igjen at det å diskutere og debattere coaching ikke er
dert samme som å coache. For det virker nemlig på meg som om de som
skal forsvare denne åpenbart følsomme og sprikende bransjen ikke
klarer å skille mellom snørr og bart. Når en ikke en gang er i stand
til å lese hva andre sier og mener, så lurer jeg selvsagt på hvordan
de klarer å lytte og føre konstruktive samtaler. Når ikke Rune
Frøyslie som sertifisert ICF-coach får med seg at Frode faktisk sier
at han at han mener at coaching IKKE er tull, men at noen coacher
prater tull, så sier det jo selvsagt noe om både Rune og andre som
ikke klarer å få med seg slike enkle poeng. At Rune mener at det
Frode skriver - som jo er masse sitater ifra aktørene selv - er å
slakte en yrkesgruppe, så kan vi vel slå fast at coachene fint klarer
det selv. Jeg har selv prøvd coaching og føler at det da traff noen
av mine behov. Men jeg er like klar på at dette hadde og har
begrenset effekt. Det jeg imidlertid ikke liker, er det jeg opplever
coachenes og forsåvidt "coachingbransjens" mangelfulle vilje og evne
til å ta imot kritikk og lytte på innspill og sågar utfordringer. Er
de rett og slett ikke trente på dette ? For jeg må jo si at jeg er
rimelig rystet dersom det jeg hører Paul sier stemmer. Noe jeg
likevel egentlig ikke er overrasket over. Fordi jeg har en antagelse
av at både psykologer og coacher har mye å gå på ift til å både
kjenne seg selv og ikke minst takle tilbakemeldinger på egen
væremåte. Når vi får høre om "slike" personer ifra både Paul og
Gro,der de bekler forskjellige roller, så bør den enkelte ha det
tindrende klart for seg at sertifikater ikke er det samme som
kompetanse og kvalitet. Det ser vi daglig i trafikken og det har vi
åpenbart fått se både her i svarene og i kollapsen i
standardiseringsforsøket. Forøvrig opplever jeg de siste kommentarene
som både interessante og ikke minst utfordrende. Spørsmålet er om de
som føler seg truffet klarer å håndtere både egne og andres
reaksjoner.Og forøvrig er jeg enig med deg Frode i at coaching er
bare et av mange verktøy som bør finnes i både lederes og coachers
verktøykasser. Jeg ser frem til flere gode eksempler på at coacher
ikke klarer å diskutere seg selv og forholde seg til andres
meninger om dem.
Samtale (coaching) er et lederansvar. Den stadige bruken av ekstern/uavhengig coaching er et resultat av at man i mange virksomheter har et ledelsesvakum. Stadig flere virksomheter går over til å løse oppgavene i virksomheten som prosjekter. Flere og flere får sine første ledererfaringer, som ledet eller som leder, i prosjekter. Mange av de tradisjonelle lederoppgavene har i disse organisasjonene falt mellom to stoler. Tidligere rapporterte medarbeidere til en leder. I prosjektorienterte virksomheter har de minst to; prosjektlederen og linjelederen. I prosjektorienterte virksomheter har linjelederen lagt resultatmål og krav over på prosjektene, men sitter som oftest igjen med personalansvaret. Personalansvaret kan ofte også være lagt til faglige ledere i bedriften. Men hvem bør egentlig sitte på personalansvaret? Det er den som jobber tettest på medarbeideren som er den som er best rustet til å støtte og utvikle han. I prosjektorienterte virksomheter er dette prosjektlederen. Medarbeiderne får sin læring, utvikling og vekst gjennom sitt arbeid i prosjekter. Problemet er at få prosjektledere har fått tildelt dette utviklingsansvaret og de aller færreste er skolert til å utvikle medarbeiderne. Linjelederen har for få interaksjoner med medarbeideren til å gjøre nytte for seg som personalleder. I dette vakumet har coaching-bransjen vokst frem. Linjelederne må ha coaching for å kunne lede mennesker de knapt ser. Prosjektlederne trenger coaching fordi de ikke er skolert til å være ledere. Medarbeiderne trenger coaching fordi de har havnet i dette ledelsesvakumet. Inntil organisasjonene blir bedre til definere hvem som utøver ledelse og hva denne ledelsen innebærer, må vi kanskje leve med coaching som lindrende medisin.
深圳搬家公司
搬家公司
深圳搬家公司
深圳空调维修
深圳吊车
深圳搬家公司
深圳装饰公司
深圳空调加雪种
深圳装修公司
深圳吊装公司
深圳搬厂公司
深圳罗湖搬家公司
深圳福田搬家公司
深圳南山搬家公司
深圳盐田搬家公司
深圳宝安搬家公司
深圳龙华搬家公司
深圳龙岗搬家公司
深圳布吉搬家公司
深圳尾板车出租
深圳空调安装公司
深圳货车出租
深圳国美空调维修
深圳装修公司
深圳装饰公司
深圳装修
深圳装饰
深圳沙井搬家公司
深圳公明搬家公司
深圳福永搬家公司
深圳横岗搬家公司
深圳石岩搬家公司
深圳版田搬家公司
深圳平湖搬家公司
深圳观澜搬家公司
深圳松岗搬家公司
深圳西乡搬家公司
深圳龙城搬家公司
深圳坑梓搬家公司
深圳坪山搬家公司
深圳葵涌搬家公司
深圳大鹏搬家公司
深圳南澳搬家公司
深圳坪地搬家公司
深圳南湾搬家公司