Hvorfor brukes stadig uttrykket "Sykmelde seg" i så mange sammenhenger. Jeg som privatperson kan ikke sykemelde meg, det er det legen som må gjøre og da "blir" du sykemeldt ut fra den vurdering legen har gjort. NAV har jo selvfølgelig muligheten til å overprøve legens vurdering, men der er kanskje ingen friske nok til å gjøre vurdering.

Dette er deler av sannheten. Noen er faktisk også syke og blir værre på grunn av arbeidsmiljøet.

selvsagt "kan man sykmelde seg". Det er bare å gå til legen og si at man skal ha en sykmelding. Så får man det! Enkelt og greit. Selv gjorde jeg det ved en svært kinkig situasjonen tilsvarende den som Marius refererer til, samt at jeg har sett arbeidssky kolleger bevisst utnytte dette.

Jeg tenkte egentlig ikke på sykmeldning., men da legen foreslo det kunne jeg ikke motstå det. Så nå ligger jeg her - ikke i senga, men på et langt mer eksotisk sted.
Mange leger er for snille, og NAV-skjemaene for krøkkete. Klart jeg kunne jobbet endel prosent, men nå nyter jeg livet her...med litt dårlig samvittighet.

"Syk” på en beach under solen

Sykemeldingsordninger berører mange forhold. Som sagt i kommentarene ovenfor, noen misbruker systemet. Og... det er synd. Vi har også fått en NAV-reform som er vanskelig å håndtere pga omfattende regelverk med et stort og omfattende kompetansebehov. Samtidig som sykefravær har økt, er det bestemt at alle skal ha rett til arbeid. Jeg synes det er flott. Men, for mange syke kan det oppleves som en arbeidsplikt. Kanskje det har medført at mange syke har tatt seg jobb, på egen hånd eller gjennom NAV. Jeg vil tro at en del av nevnte arbeidstakere er så syke at de må sykemelde seg oftere enn friske og dermed har større fravær. Dette må være akseptabelt. Men dette sykefraværet blir også registrert som sykefravær. Av debattprogram på TV, kom det fram at legene er blitt mer forsiktig og mindre autoritær (har mindre status). De gir lettere sykemeldinger til personer som krever det. Det tror jeg er en del av problemet. Uansett, arbeidsgiverne må ta kostnadene når arbeidstakere er borte, i alle fall de første 16 dager (håper ikke det blir prosentandel på langtidsykemeldinger). Sykefravær medfører lønnskostnader og tap av arbeidsinntekt. Og...jo mer ansvar som blir overført til bedriftene, desto større er risikoen for at fokusen blir flyttet til helt andre ting enn å drive bedrift. Dette er et tilleggsproblem til økte kostnader ..... Og dette i disse finanskrisene og ei tid med ønske om økt etablering i vårt samfunn som skal gi økt vekst og velferd. Vi ønsker alle et godt samfunnet for framtidens voksne, dagens barn. Med framtiden i deres hender, dere som jobber med endringer av reglene, jobb med stødig hånd og forsiktighet. La systemet ta vare på de som virkelig er syk og lag regelverker for de som ødelegger systemet. La ikke bedriftene og arbeidsgiverne ta samfunnets ansvar. Ta problemet der det er.

Tvilsom omgangskrets Krogh-Tonning har som driver med slikt. For den avviker markert fra befolkningen som helhet:

I Aftenposten, Dagbladet og DN har påstandene om dårlige arbeidsmoral osv blitt tilbakevist av en rekke forskere som bl.a. professor Steinar Westin.

Jeg synes debatten er unyansert. Det er to typer unødig sykefravær: De som burde vært på jobb selv om de mener seg syk nok til å være hjemme, og de som burde vært friske, men av ulike grunner ikke får tilstrekkelig behandling. I tillegg er det mange som faktisk er syke, og som er hjemme fordi de blir friskere av det.

Den første gruppen vil i utgangspunktet bare gi utslag på det egenmeldte fraværet, og dette har ikke steget de siste ti årene. Den andre gruppen gir utslag på langtidsfraværet, og her må man se på om det finnes muligheter til å effektivisere behandling og øke tilretteleggingen. Langtidsfraværet har økt, og det er mye vanskeligere å sammenligne med andre land. (Når går man ut av den statistikken? Noen steder etter et år, som i Norge, andre steder etter seks måneder, det gir sammenligningsproblemer) Norge har også en høy pensjonsalder, noe som også gir utslag i at mange arbeider når helsa er skrantende. Det vi egentlig burde telle var arbeidsomfanget, det vil si hvor mange prosent av de som er i arbeidsfør alder som til enhver tid er på jobb. Det er det som sier noe om den totale produktsjonen i samfunnet. Den er høy i Norge, og det bør vi sørge for at den fortsatt er. Hvis en som er borte halve tiden på grunn av reumatisme heller uførtrygdes helt, vil sykefraværet gå ned med et halvt årsverk, det vil også den totale produksjonen.
Det snakkes mye om å utnytte restarbeidsevnen, men regelverk og krav til effektivtet gjør dette vanskelig. Her må vi tenke videre, og flytte målet fra å få ned sykefraværet til å få opp arbeidsnærværet.

Problemet er ikke de som er syke på ordentlig. Problemet er kanskje heller de tilstander som går under begrepet syk. Eksempel er "jeg klarer ikke å utvikle meg i takt med behovene" "Familielivet krever så mye av meg at jeg ikke klarer min krevende jobb" eller hva med "jeg vil ikke innrømme nederlag" eller "jeg vil absolutt ikke miste status" eller "jeg liker ikke å bli irettesatt". Alt dette blir til sykdom, som kan ta opp til et år å gjøre noe med. Arbeidsgiver blir maktesløs hvis arbeidstaker ikke vil. Mens arbeidstager mottar full lønn, og kan pusse opp i mellomtiden.

Jeg er helt enig med Aase, hele denne diskusjonen blir for unyansert. Og så er den et blindspor, fordi Norges hovedproblem ikke er sykefraværet, men den utrolig høye andelen uføretrygdede vi har. DEN burde politikerne ha gjort noe med for lenge siden, men tiden er ihvertfall overmoden nå. Fokuset på sykefraværet smaker litt av politisk avledning fra nettopp uføreproblematikken.