Dersom økt konsulentbruk er et problem må kritikken rettes mot de som kjøper konsulentene, altså staten selv.
Bjørn Arild Wisth — 04.02.2010 09:20
Er økt konsulentbruk i staten et problem slik Aftenposten og Norsk Tjenestemannslag fremstiller det i Aftenposten 1. februar? Som representanter fra konsulentselskapene er vi selvfølgelig ikke objektive, men det betyr ikke at vi ikke har en mening. Faktum er at den norske stat ville stoppet dersom konsulentene ikke hadde vært til stede, det er et faktum fagbevegelsen ikke liker, men er like fullt et faktum. Store offentlige virksomheter ville rett og slett ikke fått levert tjenester og systemer som for eksempel sikrer utbetalinger av trygdeytelser og innkreving av skatter.
Anita Solhaug i Norsk Tjenestemannslag har tydeligvis engasjert seg i debatten, og til og med tatt dette opp med Statsministeren. Skal vi forstå henne riktig er økt konsulentbruk det samme som at staten drives etter prinsipper fra privat sektor. Dette er en unyansert og lite treffende kritikk, spesielt når den rettes mot konsulentbransjen. Det er faktisk slik at det er Stortinget og Regjeringen som setter mål og rammer for hvordan offentlig sektor skal styres - heldigvis. Det er det gode konsulenter forholder seg til. Det er ikke opp til oss å sette spørsmålstegn ved om privatisering eller økt konkurranse er bra eller dårlig. For eksempel når Posten gjøres om til et AS, ja så bør den også drives som et AS. Hvor langt man vil gå i å privatisere staten er et ideologisk spørsmål, og det kan hun ta opp med Statsministeren.
Dersom økt konsulentbruk er et problem må kritikken rettes mot de som kjøper konsulentene, altså staten selv. Når det offentlige legger ut et anbud så antar vi at det er et behov som skal dekkes, som de ikke dekker selv - det være seg kompetanse de ikke har eller rett og slett kapasitet i kritiske perioder som ikke lar seg skaffe gjennom ansettelser. Konsulenter utgjør et viktig kunnskapstilfang for en rekke statlige virksomheter, for en av våre oppgaver er blant annet å sette virksomhetene i stand til å utføre jobben selv.
Når konsulentmarkedet øker er det fordi etterspørselen øker, økt etterspørsel er for de fleste et gode - for fagbevegelsen et problem så lenge det ikke dreier seg om tjenester eller produkter som deres egne medlemmer produserer. Når staten bruker flere konsulenter, er det fordi staten selv vurderer at konsulentene har den kompetansen som skal til for at den statlige virksomheten skal få jobben gjort.
Du har sikkert opplevet å ha deltatt på et (eller flere) teambygging-seminarer hvor du har vært gjennom masse følelsesladde øvelser og gruppeoppgaver, og følt at du har vært gjennom noe skjellsettende, og at nå har du fått kraft og energi til å gjøre ting nytt og annerledes – men to uker seinere er alt tilbake ved det gamle og du har ikke forandret deg i det hele tatt.
Inger Lise Hansen har rystet Kristelig Folkeparti i grunnvollene, for ikke å si innvollene. Hadde ikke Dagfinn Høybråten vært så kontrollert som han er, ville han ha filleristet Inger Lise Hansen verbalt. Men i KrF er det ikke slik.
I disse dager takker vi 2000-tallet for skiftet. Vi legger bak oss det
Time Magazine kanskje litt overdramatisk kalte historiens verste tiår
med finanskriser, kriger, terror, tsunamier, gigantsvindler og et miljø
på vei mot stupet uten at verdens folkevalgte evnet å trykke
nevneverdig på bremsen. Når man i tillegg tar med Reality-sjangerens
totale eterdominans kan man vel konkludere med at vi kunne gjort ting
bedre. Mye bedre.
Jens vil spare penger (les: sykelønn). Ikke noe rart i det – hele Norge skriker etter mer penger til alle mulige gode formål. Jernbane(hode)verket, helsevesenet, veinettet og utallige departementer som vi etter hvert ikke husker navnene på.
Gratulerer Jens! Nå står du trolig på ditt, og innfører avgift på
biodiesel uansett hva både miljøfolk, SV'ere og andre mener. Sånn skal
det være, Jens! Du er jo ingen pingle, er du vel?
Banksjefenes banksjef, Svein Gjedrem, hadde et dilemma i forhold til
rentehevelsen i slutten av oktober. Han valgte rett. Vår nye
næringsminister Trond Giskes dilemma er mellom å holde norsk næringsliv
kunstig i live eller å satse på ny fremtidsrettet industri.
Mennesker blir ikke motivert av penger, sies det for tida. Nyere forskning tyder i hvert fall på det, rapporteres det fra BI og andre steder - indre motivasjon er viktigere.
Så lenge de rødgrønne sitter i regjering, kan vi glemme et nyskapende og innovativt Norge som skaper nye arbeidsplasser av de globale miljøutfordringene.
Egen erfaring fra 1992, glemt å dele med andre: Når dette skrives, er 89-årige Ronald Reagan fremdeles blant oss. En langt fremskreden Alzheimer-lidelse gjør at han åndelig sett ikke kan sies å være tilstedeværende - og som kjent: De som ikke er blant oss skal man være forsiktig med å gi negativ omtale.
Jeg går rett på sak: Ledere som føler de er en overlegen (i dobbelt
forstand) rase bør fjernes fra ethvert firma. Denne etter hvert
velkjente rasen bør diskrimineres og ikke bli gjenstand for gjenbruk.
Ok. Spar meg for alle påminnelsene om hvor mye morsomme ting jeg har
gått glipp av i helgen. Det gir liksom ingen mening i å sitte ved PC'en
å lese om hvor gøy folk har det i maratonløypa, eller på naboens fest.
Du ser rett og slett for dum ut med slipset på hodet.
Den neste jobben din vil sannsynligvis komme enten fra dine venner eller fra deres venner, så nettverksjobbing - det å bygge opp personlige nettverk - er yhyre viktig.
Arbeidsminister Dag Terje Andersen og resten av regjeringen ser ikke
konsekvensen av egen politikk når de ensidig arbeider for et mindre
fleksibelt arbeidsliv.
Soria Moria II-erklæringen skal nå skrives. Utfordringen til de
rødgrønne blir formidabel, og et av de vanskeligste spørsmålene blir:
Skal regjeringen fortsette å holde fremtidens næringsliv som gissel for
det etablerte og tradisjonelle, for status quo, eller skal de legge til
rette for fremtidens verdiskaping i Norge?
Venstresiden i norsk politikk bringer til torgs lovnader om «arbeid til
alle» under årets valgkamp. De borgerliges løfter handler om «å legge
til rette for eksisterende og nytt næringsliv». Begge sider serverer
kjente ideologiske floskler. Ingen av dem viser at de er i stand til å
forberede Norge på tiden etter at oljen tar slutt.
Lederne i akademia må flagge retten og plikten til å ytre seg og ikke vifte med innkallinger til personalsamtaler fordi om en fagperson har provosert andre ansatte med uttalelser eller innlegg i pressen, skriver redaktør Magne Lerø.