Udemokratisk AFP-kjør

Årets lønnsforhandlinger reiser konstitusjonelle spørsmål. Det har ikke skjedd tidligere at LO har truet med storstreik dersom ikke Stortinget omgjør et vedtak eller et forlik. Selv om vi trekker fra en del og skriver det på kontoen for sabelrasling, kommer vi ikke unna at LO denne gangen ikke utfordrer NHO, ikke Ap, men Stortinget. Det er vedtatt av Stortinget at det skal lønne seg å jobbe lenger selv for dem som går av med AFP-pensjon når en fyller 62 år.

Lederen for AFP-oppgjøret i fagbevegelsen, Stein Aamdal, skjerper nå kravene til LO-leder Roar Flåthen. Og han gjør det klart at han vil oppfordre til å stemme nei i en uravstemning dersom ikke kravene knyttet til AFP er innfridd fullt og helt. Aamdal snakker egentlig ikke om AFP. Det han krever er at pensjonsalderen skal senkes til 62 år for dem som vil.

– Det må slås fast at det er et prinsipp at en 62-åring får det samme i pensjon livet ut som i dag. Hvis en som går av i dag har 58 eller 60 prosent av sin inntekt i pensjon, så skal summen av folketrygd og AFP i fremtiden også være den samme. Reguleringen skal skje automatisk, sier han.

Det skal med andre ord ikke lønne seg å jobbe etter 62 år. Og han vil for all del ikke ha en ordning der det skal forhandles om størrelsen på AFP-tillegget hvert år.

Rene ord for pengene. Og både han og Roar Flåthen avviser at det er andre enn den enkelt selv som skal avgjøre om man skal bli pensjonist når en fyller 62 år eller ikke. Samtidig sier de at AFP nettopp er en ordning for sliterne. Det er altså opp til hver og en å definere seg som en sliter. Her skal leger og andre fra offentlige etater holde seg unna. AFP er en rettighet, ikke noe man skal søke om.

De vil heller ikke ha snakk om at det skal forbeholdes enkelte yrkesgrupper eller de som har jobbet et visst antall år. Kriteriet skal kun være at man er med i LO eller en annen fagorganisasjon som har forhandlet fram en AFP-ordning.

Det er én million arbeidstakere som i dag ikke omfattes av AFP. Dem om det, mener LO. Stortinget ønsker ordninger som omfatter alle. De vil ikke ha ordninger som i praksis innebærer at de fagorganiserte kan pensjonere seg uten å tape på det når de fyller 62 år, mens alle andre må jobbe til de er 67 år for å få full pensjon.

De andre fagorganisasjonene melder i dag at de ikke er med på LOs hardkjør. De peker på at man ikke bør starte forhandlinger med ultimate krav fulgt av trussel om storstreik dersom disse kravene ikke blir innfridd 100 prosent.

Kroner og øre kan man alltid bli enige om i forhandlinger. Det er prinsippene som gjør at man kjører hodet i veggen og ikke kommer fram til løsninger. Denne gangen handler det ikke kun om prinsipper heller. Det er LO mot Stortinget. Dersom resultatet av årets lønnsoppgjør blir at Jens Stoltenberg gjør knefall for LO og må gå tilbake til Stortinget med beskjed om at han ikke kan stå ved pensjonsforliket, får vi en konstitusjonell debatt. Det innebærer jo at vi er kommet dit at fagorganisasjonene de facto overprøver Stortingets vedtak.

Da må vi skaffe oss en Sarkozy her i landet som sørger for at flertallet ikke må vike for mindretallet. Det er fattet en demokratisk beslutning om at det skal lønne seg også for sliterne å stå i jobb etter de fyller 62 år – selv om de er slitne.

↓↓↓Flere av redaktørens meninger↓↓↓

Flere av redaktørens meninger: