Baasland mister tillit

Lyver Ernst Baasland? Det spørsmålet måtte biskopenes preses, Olav Skjevesland, og leder i Kirkerådet, Nils Tore Andersen, svare på i går. De vred seg, og sa begge at selvsagt kan ikke en biskop lyve.

 

Bakgrunnen var opplysningene i går om at Ernst Baasland ikke kun har garantert for et lån, men for en rekke lån på til sammen rundt 16 millioner kroner. Motivet har vært å hjelpe sønnen slik at ikke hans forretningsdrift gikk på ryggen. I dag blir biskopen og hans kone slått konkurs. Sønnen sier til Dagbladet at han skylder 60 millioner.

 

Tilliten til Baasland som biskop er i ferd med å smuldre opp. Flere sentrale politiker i Stavanger har tidligere gitt uttrykk for tvil om Baasland kan fortsette. Nå legger lederen for Domkirkens menighetsråd, Ole Jøssang, seg på samme linje. Nils Tore Andersen og Olav Skjeveslands uttalelser bidrar også til å svekke den tillit Baasland er avhengig av.

 

Baasland sier til NRK i dag at han hele tiden har vurdert stillingen sin. Det har vi aldeles ikke fått inntrykk av tidligere. Da han har vært opptatt av, er å si at denne saken ikke har noe med jobben som biskop å gjøre. Dagen etter saken ble kjent, ga han et intervju til Dagsrevyen der han forklarte at saken handlet om en mor som ville hjelpe sin sønn, at han ville gjøre opp for seg og var opptatt av å leve i samsvar med det han lærte.

 

-         Dersom eg no mister alt, er eg klar for det. Eg er oppteken av å gjøre rett og skjel for meg. Eg må leve slik eg forkynner, sa Baasland til Vårt Land. Han sier han er klar for å leve med lite penger og peker på at en enkel livsstil er en god ting.

 

Til mediene sa han også at han hadde snakket med en jurist som sa at han ikke var juridisk bundet til å la hytta gå. Men det ville han, for han ville gjøre opp for seg.

 

Ved å legge kortene på bordet og fremstå ærlig, åpen og troverdig, vinner han respekt, forståelse og skaper tillit, skrev vi i denne spalten dagen etter og konkluderte med at ut fra det som nå var kjent, ville denne saken sannsynligvis ikke få følge for ham som biskop.

 

De ordene viste det seg ikke å være dekning for. Baasland opptrer ikke på en tillitvekkende måte. Han har ikke spilt med åpne kort. Han har vært opptatt av er å redde sitt eget omdømme. Det er kona og sønnen som de som har ført ham i uføret. Men han kan ikke fri seg fra ansvaret for å ha medvirket til at millioner av kroner er tapt og andre mennesker føler seg lurt opp i stry. Den som gir garantier man ikke kan innfri, må finne seg i at det stilles spørsmål ved om man har bidratt til bedrageri.

 

Det er mange unnskyldende omstendigheter i saken. I iveren etter å hjelpe en sønn i vanskeligheter, kan en mor miste drømmekraften fullstendig. Og en far følger med på ferden.

 

Når en som står på de øverste trinnene på samfunnets tillitsstige, opplever at det stilles spørsmål med om ens moralske integritet, om man snakker sant og er til å stole på, oppstår det et enormt behov for å forsvare seg, sikre sitt omdømme og tilbakevise påstander. Man opplever det som et livstruende angrep. Det dreier seg ikke om livet i fysisk forstand, men om det grunnlag man baserer sin tilværelse på. Noen flykter, andre angriper, noen forsvarer seg med det argumentene man har får hånden, og uten å ha oversikt over alle sakens fakta. De komme mediene med i ettertid. Så sitter en i klisteret, fordi en blir tatt i å ikke snakke sant.

 

Vi så denne dynamikken utspille seg rundt Manuela Ramin Osmundsen. Hun snakket og forklarte, oppklarte og presiserte hva hun hadde ment og ikke ment. Lars Sponheim sa at det hører ut som om hun lyver, og så ballet det på seg. Det samme skjedde med Åslaug Haga. Hun valgte å gå til angrep. På en pressekonferanse sa hun ifra om at hun ikke fant seg i å bli beskyldt for å lyve og at hennes moralske integritet ble trukket i tvil. Det var ikke snakk om at hun ville la seg knekke. Mediene fikk vær så god skjerpe seg. En uke etter var hun ute av politikken.

 

Ernts Baasland er ingen fighter som Åslaug Haga. Han forsøker å spille på er den store tillit han har som biskop. Han vil bli trodd på at han ikke gjør noe galt. Og når det først går galt, skal man vite at han vil gjøre mer enn det som strengt tatt kan forvente av ham for å rydde opp. Det var det inntrykket han ville gi. Han ville ha sympati og forståelse.

 

Den mister han nå. Han var ikke åpen og ærlig. Han var opptatt av sitt eget omdømme. Hadde han vært bånn ærlig, lagt seg flat, bedt om tilgivelse, hadde han hatt et bedre grunnlag enn et han har nå.

 

Men Baasland er fortsatt der at han ikke snakker om sin egen feil og mangel på dømmekraft.

Når NRK spør han i dag om han har vært åpen, svarer han ja, han har vært åpen, banker og jurister har fått all informasjon. Det er nesten et ”god dag mann økseskaft” -svar. Svaret er nei. Han har bidratt til at det er skapt et inntrykk av hans egen rolle som ikke er i samsvar med det faktiske forhold. Det er ikke andre som har misforstått.

↓↓↓Flere av redaktørens meninger↓↓↓

Flere av redaktørens meninger: