Fritenker Solheims oppgjør

05.03.2013 - 10:03

Det er ikke mer enn et år siden Erik Solheim bestyrte både miljø- og bistandsdepartementet på vegne av SV. Han ble sett på som et av regjeringens sterke kort. Nå må vi kunne tolke Erik Solheim slik at han har forlatt partiet – i frustrasjon og fordi han har gjennomgått en politisk forvandlingsprosess.

Solheim har tidligere ikke villet svare bekreftende på spørsmålet om han vil stemme SV ved valget til høsten. Da han i går lanserte boken sin «Politikk er å ville», ville han heller ikke denne gang bekrefte at han vil stemme på sitt gamle parti. Han nøyde seg med å henvise til alt det pene han har sagt om alle de flott folkene i SV. Solheim er praktisk talt like raus med positiv omtale av folk i andre partier.

Det er hemmelig hvem vi stemmer på, men når en statsråd for et parti ikke offentlig vil bekrefte at han stemmer på det partiet han har vært tilknyttet i 40 år, kan det ikke tolkes på annen måte enn at han har forlatt partiet. Alt han sier og skriver bygger opp omkring et slikt «frafall». Han vil ikke si det rett ut, fordi han ikke ønsker store medieoppslag om at han bryter med «sitt parti».

Erik Solheim har selvsagt holdt seg til partiets program i utøvelsen av politikken. Samtidig har han alltid vært en «fritenker». «Museumsvokterne» i SV har alltid sett på ham som en provokatør, en som måtte passes på og holdes i sjakk. I regjeringen var han Kristin Halvorsens utvalgte og allierte. For Solheim var det sakene som var viktige, ikke partimarkeringen. Derfor var det etter hvert en del i SV som mente Solheim ikke kjørte hardt nok på SVs interesser innad i regjeringen. Solheim tilpasset seg lett Jens Stoltenbergs linje.

Da Audun Lysbakken fikk oppgaven med å redde SV opp av gjørma, konstaterte han at Solheim var ikke var den fighteren for SVs saker som han ønsket seg. Og noen ganger må en partileder skifte mannskap. Det var overraskende at Solheim ble skiftet ut, men det var enda mer overraskende at Solheim taklet det så dårlig. Ledere pleier vanligvis ikke lage særlig med styr når de blir byttet ut. De fleste finner ut at de er best tjent med å ta det som skjer til etterretning og ha fokus på nye utfordringer. Noen lager riktignok et styr uten like med at de ikke kommer inn. Verden ramlet sammen for Carl I. Hagen da han ikke fikk plass i Nobelkomiteen. Og ennå holder Nils Arne Eggen det gående om at han ikke forstår bæret av at han ikke på nytt er blitt fast ansatte som trener for Rosenborg på sine eldre dager.

Når Erik Solheim ikke vil stå fram for SV-velger, kan en fristes til å tro at grunnen er at han ikke har kommet over at han ble droppet som statsråd. Dette er nok ikke det avgjørende. Grunnen er at Solheim ikke har tro på partiets strategi og politikk. SV har mistet innpå to tredjedeler av sine velgere. At det finnes en statsråd blant disse, bør ikke overraske noen.

Erik Solheim tror ikke lenger på venstresidens forutsigbare løsninger. Solheim er for alvor blitt en politisk fritenker.

Skribenten og forfatteren Aslak Nore hørte også til venstresiden. Søndag skrev han i VG at etter tiår med Nato-krigføring, krise i verdensøkonomien og økologiske katastrofer ligger venstresiden nede for telling. Han stemmer ikke lenger SV eller Rødt. Istedenfor «flyter jeg rundt i brakkvannet mellom Ap og Høyre i likhet med de fleste av mine venner og velger for øvrig».

Venstresiden trenger en fornyelse. De kan ikke nøye seg med å repetere gårsdagens løsninger. Erik Solheim vil gjerne være med å levere diverse tankegods inn i den politiske debatten. Men det ser ikke ut til at han vil gjøre det fra en venstreside som er definert ut fra hva som var gårsdagens utfordringer. Solheim vil «tenke sjæl» og tenke sammen med andre som ikke er bundet opp i det som har vært, men som har mot og evne til å tenke nytt om hvordan vi kan legge til rette for det gode liv.

siste kommentarer