Det investeres store beløp i forskning innenfor helsesektoren og det er en rivende kunnskapsutvikling på feltet. Det er mange eksempler på at ny teknologi og nye prosedyrer blir innført – til pasientenes beste, men det er også slik at en rekke gjennombrudd i kunnskap som kunne forbedret kvaliteten og effektiviteten på pasientbehandling aldri tas i bruk, skriver Handelshøyskolen BI i en artikkel hos forskning.no.

Innenfor medisinfaget foregår det en økende spesialisering. Samtidig viskes de tradisjonelle grensene mellom ulike yrkesgrupper delvis ut. Ny medisinsk teknologi og nye prosedyrer krever gjerne nye former for samarbeid. Det gjelder både samarbeid mellom ulike medisinske disipliner, men også samarbeid mellom eksempelvis leger, sykepleiere og ingeniører.

Den typen samarbeid er det imidlertid ikke alltid så enkelt å få til, viser ny forskning. Forsker Bjørn Erik Mørk har sammen med førsteamanuensis Thomas Hoholm ved Handelshøyskolen BI og forskerne Gunnar Ellingsen, Bjørn Edwin and Margunn Aanestad gjennomført en feltstudie av to innovasjonsprosesser ved Intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus.

Studien indikerer at det er grensene mellom ulike medisinske disipliner som er den største utfordringen når man skal ta i bruk ny kunnskap og derigjennom få til endring av praksis. Innføring av nyvinninger kan kreve at den interne arbeidsdelingen mellom ulike legegrupper endres, men enkelte grupper kan føle at de har et «eierskap» til visse typer pasienter og motsette seg innovasjon som endrer dette.

Dette er ifølge forskerne hovedårsakene til at en ikke lykkes med å endre praksis i helsevesenet:

1. Legenes makt/ekspertise utfordres

Når ny praksis og teknologi tas i bruk, bidrar det til å svekke enkeltes maktposisjoner. For en del vil nyvinningene kunne være direkte "kompetanseødeleggende", og en direkte trussel mot den posisjonen de har brukt mange år på å opparbeide seg. II innovasjonsprosesser i helsevesenet vil ofte flere typer medisinsk ekspertise hos ulike leger være involvert. I tillegg representerer ingeniører, sykepleiere og økonomer viktig kunnskap.

2. Det tas ikke tilstrekkelige tverrfaglige hensyn ved utvikling av kunnskap

Det er forskjell på hvordan leger, sykepleiere og ingeniører utvikler ny kunnskap, og dette er det ifølge forskerne viktig å ta hensyn til. Det fokuseres imidlertid ofte mer på den kunnskapen legene besitter enn på sykepleiernes kunnskap når avdelinger/sykehus skal ta i bruk nye prosedyrer. Dette kan føre til prosesser som kan gå ut over pasientene.
Når nye praksis skal utvikles, krever det gjerne at profesjonsgrenser krysses. I forhandlingene mellom profesjonene kan imidlertid etablerte maktstrukturer forhindre endring av praksis dersom det nye virker for truende på de som i dag sitter med makten.

3. Det bygges ikke sterke nok allianser

I dagens medisinske virkelighet er det ikke nok å bare være dyktig "håndverker" for å opprettholde sin ekspertise. Man må også ha evne til å mobilisere, argumentere og bygge allianser for å få støtte til innovasjonsarbeid. Det er behov for å reforhandle grenser mellom ulike fagområder, både for å utvikle og ta i bruk nye prosedyrer i helsevesenet.