Bondevik angrer svikt mot fattige

Bondevik angrer, skriver Aftenposten.

– Vi skulle fått gjort mer for de fattige, svarer Kjell Magne Bondevik på Aftenpostens spørsmål om det er noe han angrer på etter seks og et halvt år som statsminister.

Regjeringen lanserte i 2003 en handlingsplan for å motvirke fattigdom. Den var hovedsakelig rettet mot rusmisbrukere, bostedsløse og fattige barn. Bondevik mener imidlertid at dette ikke har vært nok, og sier at en ytterligere satsing vil bli svært viktig for ham hvis Regjeringen fortsetter.

– Selv om flere har fått tilbud om hjelp, så er det fortsatt for mange fattige. Jeg tar selvkritikk på at vi ikke har kommet langt nok på dette feltet, sier Bondevik ettertenksomt.

Det er ikke hverdagskost at politikere innrømmer at de ikke får gjennomført det de egentlig vil. Men alle vet jo at det er slik. Bondevik tåler nok godt å innrømme at man ikke lykkes med alt. Det gir troverdighet, og det er sannsynligvis lite å hente for de rød–grønne å angripe Bondevik for den innrømmelsen han gir.

KrF har kampen mot fattigdommen høyt oppe på sin prioriteringsliste. Regjeringen har økt bevilgningene til u-hjelp. Isolert sett er det enkelt å få til. Økt u-hjelp påvirker selvsagt hvor mye oljepenger vi bruker, men det har ikke de negative konsekvenser for den økonomien som økt offentlig forbruk har, fordi det meste av u-hjelpspengene brukes utenlands.

Når det gjelder å bedre de fattiges situasjon her i landet, er bildet mer komplisert. Her handler det om å prioritere – å gi mer de til fattige og mindre til andre, ettersom vi må forutsette at den økonomiske rammen ligger fast.

Det er samfunnsutviklingen som produserer flere fattige. Det er ikke enkelt å bevilge seg ut av denne situasjonen. En familie med flere barn der hovedforsørger blir arbeidsledig, kan fort havne i en situasjon der de ikke klarer seg økonomisk. Perioden en får arbeidsledighetstrygd er redusert. Situasjonen er også vanskelig for mange kronisk syke og uføretrygdede. Antallet mennesker som faller utenfor arbeidsklivet øker. Da ligger fattigdommen på lur.

I 2004 ble det innført en rusreform. Fastlegene fikk rett til å henvise til spesialisttjenester for rusmiddelmisbrukere, og behovet for behandling ble regulert gjennom pasientrettighetsloven. Ansvaret for behandling er overført til helseforetakene. Her strekker ikke bevilgningene til. Flere rusinstitusjoner melder om ledige plasser, og leger kan fortelle at rusmisbrukere kan måtte vente 12–14 måneder på å få behandling.

– Det er et nederlag for velferdsstaten at rusmiddelmisbrukere må havne i fengsel før de kan få skikkelig hjelp, sa Dagfinn Harr, fastlege for over 170 rusmiddelbrukere i Kristiansand til avisa Folket i forrige uke. Leger landet over bekrefter at pasientrettigheter kun er en papirbestemmelse for rusmiddelmisbrukere. Hans Kristian Bakke, president i Den norske Legeforening, sier denne gruppen vegrer seg for å oppsøke lege fordi de ikke har penger til å betale. Han mener derfor at legehjelp bør være gratis for rusmiddelmisbrukere.

Utfordringen for Kjell Magne Bondevik og for de ansvarlige ministere, er å øke bevilgningene og sørge for at det er «de fattige» som får nytte av de.

Det koster en del millioner å gi rusmiddelmisbrukere som ønsker det et behandlingstilbud. Den største kostnaden knyttet til fattigdomsbekjempelse er å sørge for at vanlige familier ikke ender opp som fattige.

Spørsmålet er om samfunnsutviklingen vil produsere såpass mange fattige at Bondevik ikke vil klare å løse problemet med bevilgninger. Langt på vei vil Bondevik gjøre «de fattige» til en testgruppe på om det norske velferdssamfunnet fungerer. Øker fattigdommen, er det et klart bevis på at det norske velferdssamfunnet er under nedbygging. Bondevik skal ha honnør for at han erkjenner fattigdomsproblemet, innrømmer alt han ikke har fått gjort og lovet at mer skal gjøres i kommende periode om han får fortsetet som statsminister.

 

↓↓↓Flere av redaktørens meninger↓↓↓

Flere av redaktørens meninger: